torsdag 27. september 2007

Botox er ikke den nye kvisekremen

Aften skrev mandag 24. september om de nye ungdommene, de over 30 uten barn, med et liv proppfullt av venner, reiser, fest og moro. I artikkelen beskriver fremtidsforsker Jesper Bo Jensen ungdomstiden som ekspanderende i tid og at den i 2020 vil vare fra man er 11 til man blir 38 år. Min ungdomstid er altså ikke over?
I et markedsføringsperspektiv tror jeg det er livsfarlig å kalle personer på 30 for ungdom og at det er viktig at vi er klare på defineringene av begrep rundt ordet ungdom. Forskjellen på å føle seg ung og det å være ungdom er dramatisk. Mens en vellykket karrierekvinne kvinne vurderer å få fyldigere lepper med hjelp av Botox er en 15 år gammel jente sin bekymring å unngå kviser. Er det for eksempel slutt på å føle seg ungdommelig når man får barn? I min sosiale krets er det mange barnefedre med nyeste Ipod og PS3 fullt oppdatert på hva som er hot eller not.
Sannsynligheten for at vi forenkler og dermed lurer oss selv i målgruppedefineringer ved å utvide ungdomsbegrepet er derfor stor. Demografi er verktøyet vi tyr til for å løse dette. Det forteller oss at inntekten til en 18 åring er dramatisk forskjellig til den nye ungdommen på 38. Begge liker PS3, den ene kan kjøpe den bekymringsløst i morgen, mens den andre må gå noen runder med avisa på døra mi for å få råd. Siden interessene kan være like men livene dramatisk forskjellig vil demografiske grupperinger være nok? Personlig tror jeg at det er på sin plass å utvikle et verktøy som ser på emosjonell demografi. I forbindelse med undersøkelser jeg har vært involvert i rundt spill oppdaget vi for eksempel at gutter reduserte tiden de brukte på spill når de var mellom 16 og 20 år. Hvorfor, fordi de var mer opptatt av å kline. Hormonene satte rett og slett stopper for en viktig hobby. Når de flyttet inn i kollektiv noen år senere, så dukket gruppementaliteten opp med fornyet selvsikkerhet. De hadde fått litt klinings og kunne dermed i større grad bruke tid med gutta noen timer på Fredag kveld til å spille for deretter å få seg litt klinings.
Botox er ikke den nye kvisekremen for ungdom, botox er et produkt for de som ønsker å se ungdommelige ut. Har du verktøyene i din kasse som klarer å skille ut de forskjellige fasene av ungdommelig livsstil og de tradisjonelle ungdommene? Sannsynligheten er stor for at det er på tide med større verktøykasse.
Å dele er å glede. Har du selv noen erfaringer rundt temaet, del de gjerne med en kommentar her.

onsdag 19. september 2007

På bærtur

I mitt innlegg om Lerum sin TV reklame lovte jeg å se nærmere på hvilke muligheter den digitale verden kan by på for Lerum. Interaktivitet er stikkord fordi jeg mener at de har en gylden mulighet til å komme nærmere sine kunder med slike hjelpemidler. Ved å bruke verktøy av interaktiv karakter kan du gjennom handling synliggjøre direkte for kunden hva ditt varemerke står for og ikke minst knytte en sterkere relasjon.
En opplagt vinner i mine øyne er Frukt & Bær testen: Finn din favoritt. Hjelp meg å kjøpe deg kan man godt si. I markedsføring er det av ytterste viktighet å finne rett produkt til rett person. Med en test i form av spørsmål knyttet til frukt og bær kan Lerum enkelt kartlegge en kunde sine smakspreferanser. Konklusjonen for en kunde når man tar testen er opplagt at man finner en spesiell bær eller frukt som utpeker seg som Den rette hvorpå produsenten kan lede deg med link inn til produkter inneholdende dette. Gjøres dette riktig er det underholdende og lærerikt, samtidig salgsutløsende og ikke minst gir mulighet til å samle inn data. Med andre ord kan dette brukes til å bygge både database og kunnskap om aktive kunder.
Mitt andre forslag er en såkalt Mash Up. For de som ikke er kjent med begrepet er det når man forandrer funksjonene i en applikasjon ved som oftest å legge til funksjoner fra en annen. Begrepet er også mye brukt blant DJ’s når de lager en ”ny” sang ut av å blande elementer fra to forskjellige.
Siden jeg har en god porsjon polsk blod rennende i årene er jeg en racer på å plukke bær. Til fortvilelse der og da, men til volumiøs glede etterpå. Men til og med for en dyktig plukker er det ikke alltid like enkelt å finne de virkelig gode stedene. Her kommer Lerum inn. Sett fokus på gleden med bær gjennom å lage en mashup av et norgeskart (Google maps kan funke) og gode bærplasser. La brukerne plotte inn tips om hvor det er bra områder. Å dele er å glede. Å ta eierskap for bærsesongen til mange hobbyplukkere vil garantert medføre en lojalitet til varemerket når de går på butikken for å kjøpe ferdigvare.
Jeg sitter med et distinkt inntrykk av at mange bedriftsledere ser på slike løsninger som farlige. At de kan resultere i for eksempel at folk slutter å kjøpe en vare fordi du gir de et verktøy til å skaffe det på en annen måte. Synd for de, for dette er en helt nødvendig del av marketingmiksen for mange bedrifter i årene som kommer. Tror dette er et tema for et senere blogginnlegg.
Skulle noen fra Lerum komme til å lese dette og ønske å benytte seg av mine ideer ville jeg satt pris på å bli kontaktet først. Til alle andre håper jeg de er en spire til inspirasjon og ikke glem at en kommentar i ny og ne kanskje kan føre til spennende debatter.

fredag 14. september 2007

Ikkje oye øye bra Lerum

Tone Damli Berge kjem frå ei saftbygd. Flott. Lerum er livsnerven i saftbygda. Kvifor ikkje gjere eit idol frå bygdå til talskvinne for denne steike gode saftbygdi? La henne synge med noen japanske turister om hvor øye eller oye bra Lerum syltetøy er i ren Grandiosa Light stil. I TV reklamen får Tone turistene med på en sognefloke (mitt navn på dansen) som ikke er noe annet enn pinlig. Reklamefilmen ble produsert våren 2007 men siden den fortsatt kjøres på TV i høst mener jeg det er relevant å analysere den og Lerum sin posisjon i markedet. For de må da tro at dette er god reklame siden de kjører den over et så langt tidsrom?

Skulle du ikke har sett reklamen har jeg lagt den ut nederst i artikkelen. Se den og vurder hvordan den eksponerer følgende kvaliteter Lerum innehar:

Lerum har levert saft og syltetøy i 4 generasjoner
Lerum er 100 år i 2007
Lerum har hatt en utalt målsetting å redusere sukkerbruken, noe de har klart
Lerum har fornyet sin innpakning
Lerum er en troverdig leverandør av varene de produserer
Lerum er dyktige på å synliggjøre sin lokale forankring

Med andre ord er Lerum en bedrift som tar vårt kosthold på alvor, bruker delvis lokale råvarer som reduserer CO2 forbruket på varene deres (grønn profil er bra) og ser bra ut i hylla.

Hvordan klarer man da å komme fram til at kjøpesenterstjerna Tone i en pinlig dans kan få frem de mange positive verdiene til Lerum? Så vidt meg bekjent er det fortsatt slik at matvarene dessverre i stor grad blir kjøpt av fruen i hjemmet (burde vært likestilling her også). Innkjøperen står da vitterlig ikke ved butikkhylla og vifter med armene og grynter Oye,Oye? Maslow sin behovspyramide definerte mat som en nødvendighet men den har i sterkere grad også blitt en del av vår identitet som forbrukere. Lerum var veldig nære å ha en identitetstatus hos meg. Bestemor Lerum tok meg et skritt nærmere naturen.

Er du en markedsfører/reklameutvikler med et så sterkt merkenavn som Lerum i porteføljen skal du gjøre følgende enkle grep.

Varen din har i utgangspunktet en sterk merkevareverdi. Ved å pakke den inn i fjollete floker devaluerer du verdien.

I Norge elsker vi bygda om enn noe ambvivalent. Bruk gjerne dialekta men bruk forståelige ord.

Når du fornyer innpakning er det viktigste du kan gjøre å la kundene dine bli kjent med den. Lag derfor reklame med fokus på den fysiske varens nye utseende. Gi oss tid til å takle forandringer ved å eksponere dette mye i reklametiden.

Det er fortsatt plass til reklamer om hvorfor klimaet i Hardanger gir så spesielt god frukt. Eller hvor vanskelig det er å finne de gode ville blåbærene. Og hvorfor sukkerkutt er viktig for andre ting enn bare vekta. Lerum, neste kampanje må planlegges rundt følgende enkle prinsipp. Søk etter den emosjonelle tangenten hvor merkevare og kunde er identisk. La ikke personlige emosjonelle verdier komme i veien for merkevarens. Jeg mistenker at nettopp det har skjedd her. Noen så hvor pop en dans er, noen tenkte at bygda har ei steike fin jente. Synd at ingen av delene får Bestemor sitt syltetøy til å smake bedre. Hvis man trodde at dette ville øke populariteten blant ungdom (kjøper de syltetøy?) anbefaler jeg å ta en titt på kommentarene under filmen på YouTube. Pinlig.

Bedre lykke neste gang, det fortjener dette stolte merkenavnet.

PS Vil om kort tid følge opp dette med eksempler på hvordan verdiene til Lerum kan implementeres i interaktiv digital markedsføring.

fredag 7. september 2007

Hvor er de nye produsentene?

Jeg har hatt gleden av å være tilstede på flere presentasjoner av Eirik Solheim, rådgiver for NRK sin nettsatsing og forfatter av en underholdende blogg jeg varmt anbefaler å lese. Et av temaene Erik ofte snakker om er viktigheten for fjernsynskanalene å produsere eget innhold. Uten å eie eget innhold hvordan skal du da kunne leve av levende bilder i vår nye mediehverdag?
Et høyst naturlig spørsmål til kanalsjefer, men det er flere enn de som bør tenke grundig over dette. Smash-tv viser med all tydelighet at vi forbrukere liker å se kommersielt produsert innhold minst like mye som vi liker å lage snutter selv. Nike har laget en rekke snutter (Ronaldinho
Joga TV anyone?) spesielt for nettbruk og mobil som har blitt ekstremt populære og oppnådd ekstremt gode virale effekter.
Svært få bedrifter har like romslige budsjetter som Nike og hvordan kan de klare å lage levende bilder for nettet? Her mener jeg det ligger et stort marked for unge sultne produsenter. Norske reklamebyråer har i liten grad tilpasset produksjonskostnader til nettbruk. Skal du ha et 10 manns crew til å produsere blir det dyrt. For dyrt. Derfor er vi nødt til å tenke nytt. Bedrifter bør henvende seg til skolemiljøer som TV linja på Lillehammer og utfordre studentene til å lage innhold for de. Alle unge talenter vil ha glede av å sette dette på CV’en, samtidig vil det kanskje også få de til å se nye muligheter til gründervirksomhet når de er ferdig utdannet. For hvis ikke de tradisjonelle produksjonshusene og reklamebyråene er villig til å lage nye enheter basert på lavkost for nett, vil det garantert være plass til nyetableringer.
Nytenking må til, spørsmålet er bare hvem som tør. For den dristige ligger det en spennende fremtid.
Dette er et tema jeg vil komme tilbake til med ujevne mellomrom og håper å se at vi får mer debatt om i Norge.

søndag 2. september 2007

Hvem skal få lov å lage TV på nett?

Jeg leste nylig en spennende blogg om TV via internett på Kuttisme. De hadde testet ut programmet Joost som gjør det mulig å se TV i relativt god kvalitet via nettet. Det fikk meg til å tenke på hvordan norske firmaer benytter seg av TV mulighetene på nett til å markedsføre sine varemerker.
At viralitetelementet i markedsføring kan være effektivt er hevet over enhver tvil, men det er ikke ensbetydende med å få dine brukere til å lage en videosnutt. Dette har blitt en gjenganger i norske virale kampanjer. Smash TV fra Nidar har endog gått til innkjøp av en programleder for sin TV kanal. Det er slettes ikke dumt og jeg tror definitivt at det er et skritt i riktig retning. Det jeg derimot mener de ansvarlige for kampanjen bør se grundig på er hvorfor den mest populære snutten er en egenproduksjon hvor Howie O. programlederen gjør et sprøtt stunt i kledelig lavkoststil. Det vil si mest populære etter reklamene for Smash.
Konklusjonen kan ikke bli annet enn at forbrukere gjerne vil se levende bilder på nett, men ikke nødvendigvis dårlige filmer laget av andre brukere.
Jeg kontaktet derfor et reklamebyrå jeg har god dialog med, Wieden+Kennedy, og spurte om de kunne gi meg et eksempel fra deres portefølje på god bruk av TV på nett. Svaret var Honda i England og kampanjen Hondamentalism. W+K hadde sendt et team ut for å filme korte dokumentarer av motorfrelste engelskmenn. Gressklipperrace og båtrace er kanskje ikke det første man tenker på med Honda, men filmene viser entusiasmen og kjærligheten motor kan skape. Hondamentalism er et strålende eksempel på hvordan nettet kan knytte et varemerke og dets forbrukere nærmere gjennom felles entusiasme for et tema. Du slipper å se pinlig dårlige filmer laget av tenåringer, du får kun kvalitet. Norske markedsførere er pent nødt til å snarest mulig finne ut hvordan levende bilder best kan utnyttes, uten at det blir en kopi av hva vi allerede ser på TV. Ellers kan vi like godt se standard 30 sekunders reklame på Joost.