mandag 29. juni 2009

Hvordan gjøre bloggsuksess? Hva 100 innlegg har lært meg.

Hva gjør en blogg suksessfull? Kvalitet, kvantitet eller en kombinasjon? Enhetlig eller kaotisk?
Etter å ha gravd meg grundig ned i folkemedia i en årrekke har jeg konkludert med at det finnes ikke standardsvar. Standardsvar fungerer bra for regnskapsavdelingen men i de fleste andre sammenhenger så er det evnen til å bruke sitt utdelte intellekt etter beste evne for å gjøre noe bedre for det felles beste som gir langvarig lykke.

Nå som denne bloggen har eksistert et par år og har rundet (trommevirvel) 100 innlegg er det på sin plass å dele fra kunnskapstreet. Rask summering indikererer klart og tydelig at denne bloggen publiserer i snitt ett innlegg i uken. Mange steder leser man at du må skrive oftere. Dette er en sannhet med mange modifikasjoner. Innhold er og forblir nøkkelen til interesse. Dette gjelder ikke bare på blogger men også twitter. Som du bør ha skjønt forlengst er svært få opptatt av alt du gjør. Skriver du om noe du brenner for (altså ikke katten min og meg) så bør du sørge for fokus på dette emnet og ikke ethvert innfall du måtte ha.

En rask titt i Google Analytics (et strålende statistikk verktøy for bloggere) avslører nådeløst hva som har skapt interesse og hvorfor på Norvegiasyndromet.

Her er Topp 5 listen over mest lest på Norvegiasyndromet (inkluderer dessverre ikke lesing fra forside).

1. Guide til blogging
2. Elf Yourself en av tidenes mest populære viralkampanjer
3. Ja til nakenbading, om aktivisime i folkemedia
4. Moods of Norway i Little Big Planet, Moods trenger hjelp snarest hva gjelder nettmarkedsføring!
5. ICA økodans, et viralt fenomen i Norge

Men Niedzwiedzki, er en guide til blogging innertier i forhold til innholdet generelt? Nei, men det innlegget var en test. Og en slags julegave. Og det hyggelige er å lese diverse ukjente bloggere takke for de gode tipsene og spre de videre. Guide til blogging beviste om ikke annet enn at gode overskrifter kan skape god organisk trafikk fra Google. Så da var det vel ikke helt skivebom alikevel.
De fire neste på topplisten er typiske norvegiainnlegg. De refererer til det jeg liker å kalle Spredbart media og folkemedia. Med andre ord er ikke tradisjonell reklame (bannere o.l) like populært. Kan det tolkes dithen at det som det snakkes mest om er også det som leses mest? Og at tradisjonell reklame ikke har samme tyngde over den digitale sladrehekken?

Nok innadventhet. I samme periode som denne bloggen har sittet på Google sitt bloggernettverk har antall lesere til dette nettverket nesten doblet seg i Norge. Vi snakker om 750 000 måndelige lesere (ref ComScore mars 09). Blogging vil ikke forsvinne med det aller første. Skulle du vurdere å benytte blogging som en del av markedsføringen av deg som individ eller merkevare er det ingen grunn til å holde igjen. Det krever bare masse innsats, tid, sterk meningsbæring, en penn med litt personlighet og stamina.

Så hvordan gjøre bloggsuksess? Først må vi bli enige om hva en katt er verdt? Den samme katten, sett med to forskjellige sett med øyne. Kan den få samme verdi? Regnskapsavdelingen vil nok hevde at det finnes en formel.

I mellomtiden takker jeg ærbødigst for din tid og håper du fortsatt finner veien til Norvegiasyndromet.

Nuvel. God sommer.

søndag 21. juni 2009

Volkswagen hjelper deg med bilvalg via Twitter

Crispin, Porter + Bogusky har laget en nytenkende bannerløsning for Volkswagen i USA. Skriv inn din Twitter ID i banneret og der og da blir dine kvitringer analysert for å finne ut hvilken Volkswagen som passer din Twitter personlighet.

Her er et par skjermdumper som viser forløpet.



Jeg er imponert over hvordan de har løst dette på en ekstremt sømløs måte. Kudos på alle tekniske og kreative områder.

Det er selvsagt et lite men...
Ikke på langt nær alle bruker Twitter. Så hvordan unngå at forbipasserende til reklamen uten Twitter konto føler seg mindreverdige?
Konklusjonen på analysen av kvitringene er ikke dyp vitenskap (i så fall hadde jeg fått en miljøbil og ikke sportsbil anbefalt). Det hadde jeg ikke forventet heller (kynisk som jeg er). Men uansett hva nå dette hadde vært reklame for, kan det være at mottaker hadde trodd at en slik "analyse" skulle være riktig.

Dette er en bannerløsning hvor jeg er tror at de som velger å delta opplever det som morsomt og sitter igjen med et positivt inntrykk av merkevaren.

Og før Grandiosa løper ut og lager banner for å finne riktig Grandis pizza til deg kan du sjekke løsningen hos Eyeblaster eller her.

tirsdag 16. juni 2009

Lek, en introduksjon til interaksjonsprinsipper (Del 1)

Dette er første post i en serie hvor jeg ser nærmere på lek og bruken av dette i markedsføring. Det er delt opp i flere poster for at det ikke skal bli for langt og kjedelig men være en kort spire til inspirasjon. Håper det faller i smak.

All work and no play makes Jack a dull boy. Dette gamle uttrykket gjort kjent gjennom The Shining av Jack Nicholson bærer en sannhet i seg som de lærde har funnet nedtegnet første gang lenge før kristus. Med andre ord er adspredelse og lek essensielt i forhold til menneskets behov. I nyere tid finner vi dette også referert i Abraham Maslows behovspyramide.
Så hvorfor er det da slik at i en digital hverdag velger alikevel markedsførere og dets byråer å lage løsninger hvor lek oftest er fraværende og hvor interaksjon er basert på lineære klikk?

Her et visuelt eksempel på hva jeg referer til.


En såkalt Green Screen film. (I bildet over en dundrende kjedelig fyr som snakker om farger). Det er ikke slik å forstå at løsninger med delvis interaktive filmer ikke har noen nytteverdi, men den er begrenset. Begrenset fordi den ikke griper fatt i lekenheten iboende i både individer og merkevare/ produkter. Det er en grunn til at eventyrspillene til PC hvor du så en rekke begredelige filmsekvenser for deretter å ha muligheten til å velge videre vei å gå hvert femte minutt forlengst er fortrengt og glemt.

Påstand om manglende nytteverdi krever selvsagt argumentasjon.

Det er en kjensgjerning at gjennom aktiv handling lærer mennesket bedre. Passiv opplesing/opplevelse av budskap som deretter skal memomeres fester seg ikke like godt som et budskap du kan leke/ interagere med. Og interaksjon er ikke muligheten til å klikke på en film eller et spørsmål.
Når vi vokser opp er det vanlig å savne lekenheten vi opplevde som barn. Med press og krevende jobb/ familie er behovet for avkobling større enn noen gang. I en kvalitativ undersøkelse jeg var delansvarlig for (02/03) ble 600 skandinaver intervjuet om deres digitale vaner, deriblant spilling. Allerede i 15 års alderen så vi at en av hovedgrunnene for å spille spill var nettopp å koble av fra hverdagens kjas og mas.

Med dagens vidunderlige teknologi er det enklere enn noen gang å trykke på lekeknappen til oss brukere. Flash og andre morsomme programmer/ verktøy kan til og med gjøre spiker lekent. La meg eksemplifisere.

Christiania Spigerfabrikk vil vise fram sin syrefaste spikere. Den typiske norske metoden ville da være å lage en film med en person som tar deg med på en kjapp fabrikkvisitt. "Ja, slik lages den nye syrefaste spikeren." Har du vært heldig har du fått klikke på en spiker eller lignende.
Med Lek er det en helt ny verden som åpner seg. Hva med at skjermen viser en simpel stakkars spiker. Før musen mot den og plutselig begynner den å bevege seg. Kanskje må du feste den et sted. kanskje åpner den døren inn til en større verden. En virtuell spikerfabrikk? En spikerfabrikk hvor du skal sortere spiker, spikre x antall for å komme på topplister. Du skjønner hvor jeg vil. Dette er et simpelt og lite gjennomtenkt eksempel.


Dette bringer oss over på neste viktige punkt vedrørende lek. Involvering. Lek er enormt effektfull til å skape minner. Minner som kan videreformidles. Dette skjer ikke ved å forholde seg til filmer eller statisk tekst. Derimot gjennom involvering.

Joakim Borgström, creative director hos reklamebyrået Wieden+Kennedy Amsterdam tilnærmer seg lek fra et noe unikt perspektiv med noe han kaller Kansei.
Kansei: the product design matching the user expectation and create advertising that involves the consumer in an emotional way.

Kansei Engineering System (KES) betyr i praksis at du gjør designet emosjonelt og følbart (emosjonell brukervennlighet). Tenk deg at en knapp er dynamisk og "levende" på en nettside, at den beveger seg og at funksjonen til den først får en mening i det du interagerer med den. Du kan se dette delvis i praksis på hjemmesidene til W+K.
Jeg mener at dette henger sammen med lekenhet. Lek er et produkt av fantasi og følelser. Jo mindre statisk, jo større sannsynlighet for emosjonell interaksjon. Det er kort vei til fantasi. Løsningen ligger i å ikke gjøre f.eks en nettside opplagt. Med filmer og statsiske elementer overlates ingenting til fantasien. Og i mange tilfeller er dette både greit og opplagt riktig, men det er nok av tilfeller hvor det er savnet.
For å være en smule selvmotsigende refereres her til Tele2 sin Cheap calls are hard to resist kampanje, hvor de bortsett fra å vinne sølvtagger og gulltagger, klarte å bruke film på en spennende interaktiv måte som søren meg ikke var langt unna kansei.

I neste del av Lek, en introduksjon til interaksjonsprinsipper skal fantasi få løpe fritt på jordet.

Vil veldig gjerne ha tilbakemeldinger på om det er noen som verdsetter denne type innlegg. Går gjerne tilbake til lettskrevne poster hvis ingen synes at dette er matnyttig. Det er lov å sende epost hvis man ikke vil legge igjen kommentar.

onsdag 10. juni 2009

ord & uttrykk: Lygeblogging

I et intervju om interiørblogging i VG Fredag (050609) presenterte Cecilie Abrahamsen et herlig uttrykk. Lygeblogging, eller lyveblogging på østnorsk. Cecilie publiserer interiørtanker på Emmelines og i intervjuet beskrev hun et digitalt fenomen som fortjener oppmerksomhet.
"Jeg rydder et lite hjørne og tar bilde av det mens resten av huset kan være helt bombet. Jeg kaller det lygeblogging." Mange kjenner seg helt sikkert igjen i følelsen av å presentere en digital versjon av oss som er pynta og justert et stykke vekk fra virkeligheten. Kanskje en versjon av oss slik vi skulle ønske den var?

Dette temaet har egentlig såpass dybde at det strengt tatt kunne vært gjort en studie (sosialantropologisk?) av det. Hvordan vi mennesker lager digitale versjoneringer som ikke er reelle og derfor kan i værste fall øke presset på våre omgivelser om perfeksjon. Ikke at jeg beskylder Emmeline bloggen for dette, den lover på ingen måte 100% virkelighet, det var mer en betraktning som dukket opp som en konsekvens av Cecilie sitt utsagn.
Se opp for artikkelen "Drømmer matbloggere om Grandiosa når de ikke skriver om liveche kylling?" fra en tenker på SV fakultetet i nær fremtid...

Som alltid. Kom gjerne med innspill til denne spalten, enten via mail eller publiser direkte som kommentar. Kanskje blir det nokav de en dag til å samles som en småmorsom presentasjon på Slideshare eller lignende.

Flickr bildet er tatt av DarrenTunnicliff med CC lisens.