Er du produktsentrisk eller kundesentrisk?

I dataverdenen finnes det to systemer. Systemsentrisk og brukersentrisk. Overforenklet kan vi skille mellom PC systemer og Apple. Å jobbe på en maskin hvor systemet er viktigere enn brukeren kan oppleves frustrerende.  Systemet krever at du tilpasser deg til en modell. Modellen krever at du må godta dets regler. Disse er tross alt større enn både deg og maskinen. En brukersentrisk maskin gjør mer eller mindre det samme fra et teknisk perspektiv, men den er tilpasset dine behov, løser dine oppgaver som om den jobber for deg og ikke systemet. Du trenger ikke vente på at den skal finne "ny enhet for menneskelig grensesnitt (USB)". Den brukersentriske oppleves som laget for deg.


Dette skillet finnes også i markedsføring. Vi har produktsentrisk markedsføring og kundesentrisk markedsføring.
Produktsentrisk markedsføring lærer man blant annet på BI. Ved å plotte diverse faktorer inn i et regneark, gjør noen kalkuasjoner og følger en modell jeg noe overforenklet kaller her "fra fabrikk til forbruker". Oss, kundene, er anonymisert. Vi er bare et middel for avsenderen.
Kundesentrisk markedsføring bryr seg fint lite med modeller. Kundesentrisk betyr å vise empati, ha evnen til å kommunisere med oss på et individnivå. Rett og slett ikke høres ut som en lærebok, men som oss.


For å eksemplifisere. Her er tekst fra en tilfeldig stor merkekjede sin plakat ved inngangen til en av deres butikker: 
Ukens aktivitet. Punktum.
Her er teksten fra en mindre urban streetwear butikk sin plakat (den kundesentriske): 
Dagens gåte, To mødre og to døtre går inn på en buss men kjøper bare tre billetter. Hvorfor det? Vet du svaret kan du få 15% rabatt på en valgfri vare.


Regneark og standariserte modeller har sin funksjon på makronivå, men ikke på kundenivå. Jag är et individ. Behandle meg som et er du snill. Vet du svaret på gåten er det forøvrig Whitewater du kan henvende deg til. Bra butikk det.

http://www.flickr.com/photos/seeminglee/ / CC BY-SA 2.0

Den enestående Polymaten

Misliker å være den som påpeker dette, men det du gjør dag ut og dag inn holder ikke lenger. I hvert fall hvis du stort sett gjør det samme hele tiden uten å hente ekstern inspirasjon.
Du kan lære noe av postmenn. Noen av de vil ha en noenlunde streit jobb fordi da har de bedre tid og rom i hodet til å dyrke hobbyen sin. En hobby som kan være Frank Zappa. Postmann Zappa kunne garantert gitt deg verdifull inspirasjon og kunnskap basert på sin sannsynlig ekstreme og unike kunnskap om en brilliant kunstner.

Så hva har du å skilte med? Hva har du gjort i det siste som har gjort at kolleger sier Dæven det var inspirerende, eller flyttet ditt eget perspektiv på noe du oppfatter som viktig? Lært deg noe helt nytt?

Den enestående Polymaten (sånne som Leonardo DaVinci) må bringes tilbake. Vi har blitt alt for spesialisert og opptatt av vårt lille univers til å se helheten. Markedsføring uten helhetlig perspektiv blir aldri langvarig bra. Design for designet skyld gavner sjelden flere enn designere. Slank koding har ingenting å si for en nettside hvis ingen har lyst til å besøke den. Det er når vi prøver å begripe Det hele mennesket at vi kan skape noe med varig betydning.

Hva gjør at vi liker et musikkstykke, eller ennå bedre hvorfor kan et stykke musikk provosere? Hvorfor kan internettet sammenlignes med cellestrukturen i mennesket? Hvorfor kan en så stygg side som Amazon bli så populær? Hva er det med Apple?

For å få til dette kreves inspirasjon. Det er naivt å tro at du alltid finner den innen samme fagfelt eller blant andre fagidioter (ikke vondt ment). Det er ved å høre om Zappas tilnærming til inspirasjon (eksemplifisering dette med Zappa altså) du kanskje skjønner hvordan arbeidsprosessene dine må forandres for å få sving på skaperkraften.

Å være en fagidiot eller repetere gårsdagens metodikk er ikke gunstig. Det er sneversynt og hindrer deg i å bli inspirert til å se nye muligheter.
Bli en polymat du også. Livet blir mer moro da.

Måtte bare få sagt dette.

http://www.flickr.com/photos/paigedestroy/ / CC BY-NC 2.0

Dreaming in Mono, thinking in stereo

My left brain says yeah, my right brain is puzzled. I´m thinking in stereo, about something best described as a transmedia attempt from McDonalds. And before I continue with my thoughts on this, I would be really happy if you would be so kind as to share your thoughts on this effort from McD in the comments section after reading this post. Anyhow.


This winter McD are "everywhere", partnerships with multiple movies, standard adverts and Dreaming In Mono. Dreaming in Mono has it´s centre on a website were a story develops over several episodes that will "air" through the coming weeks. The synopsis:
The long lost cousin of the snowboard is once again hitting the slopes, when Alain and his Team Monoski conquer the north in their pursuit to break the dream record. But in the end is the record really all that matters?

The footage is created by Jens Jonsson for McD.  "McDonald’s has basically given me a free hand to tell my story about a crazy group of characters set around a McDonald's restaurant in the far north of Sweden somewhere on the borders with Finland and Norway. The briefing was not to show how good it is with hamburgers, but rather to create content that is entertaining and fun. 14 pages of manuscript suddenly grew to 70, and now it is time to share it with the Nordic region.“ says Jens Jonsson.


Or at least that´s what he says on the homepage. The quality of the production is excellent. It is entertaining, it´s fun. They have made iPhone apps based on a specific character from "the movie", minigames and off course a fanpage on Facebook, and then some more. Oh, the episodes will also air on national TV stations.


But why? Why create this extensive universe? Are really McD into making expensive productions just for fun? Last time I checked there were a big no after that specific question. So this must be a real attempt to try a brave new direction. 


The Dreaming in Mono campaign was developed at digital creative agency Perfect Fools, Stockholm. 





I really do salute McDonalds for their Transmedia attempt. But has the campaign real depth to pull it off? Or is this just a very expensive gimmick? Your thoughts on this are appreciated. 

Når ankeret er godt plassert på bunnen

Når ankeret er godt plassert på bunnen skal det godt gjøres å flytte seg nevneverdig. Ankere er noe vi omgir oss med hele tiden. Vi plasserer verdier med ankere, oppfattelser av omgivelser (Blått er styggere enn grønt, men ikke så fint som rødt osv). Adferdsøkonomer elsker ankere, ikke så rart siden de påvirker utfallet av svært mange avgjørelser.

Forleden fikk jeg følgende beskjed på et notis fra entrepenøren som pusset opp balkongen vår:
Etter å ha skiftet deres dører og vinduer ber vi om en tilbakemelding på evt feil eller mangler.

Det er ingenting galt i å spørre om noen er fornøyd med en utført jobb, men det er definitivt galt å plassere vårt anker rett i den dypeste bunn. Der hvor vi starter med alt som er galt. For det om jobben da er utført etter beste evne vil vårt fokus være på feilene.

Hvor pleier du å plassere dine ankere? Er din kommunikasjon positivt ladet? Er den troverdig, eller overselger du? Skal du selge dyr kaffe, ikke si det. Selg heller opplevelsen kaffe da den er mye mer verdt enn innholdet i koppen. Og se, plutselig sitter prisankeret ganske høyt, uten at kunden mener kaffen er dyr. Nei, det er ikke noe jeg finner på, det var slik Starbucks en periode lagde gull av kaffe.

http://www.flickr.com/photos/scottx/ / CC BY-NC 2.0