Menneske, merkevare og norske klassikere

For kort tid siden skrev jeg 5 grunner til at jeg ikke vil ansette deg. I den forbindelse fikk jeg en epost fra min sjef hvor han bemerket hvor bra det var at jeg ikke skrev at du i dag er nødt til å se på deg selv som en merkevare. Et særdeles godt poeng.

Mennesker er ikke merkevarer, men unike individer. I det minste forsøker vi å være litt unike. Det er vår annerledeshet som gjør at vi blir husket. Om det er noe så simpelt som en spesiell fotballfinte, eller en morbid sommerfuglsamling. At vi går i Levis påvirker i liten grad hva våre omgivelser husker oss for. Motatt, over og ut.

La oss speile dette. Hvis ikke vi skal være merkevarer er det da slik at merkevarer bør prøve å bli mer menneskelige? Ikke 100% menneske, med dets unike individuelle kvaliteter men ha/ vise en mer human side?

I vårt kjære norske epos Peer Gynt sier Peer, "nei, jeg lyver ei", men det gjorde han og vi så det.

Keiserens nye klær var pinlig fraværende og før var vi så redd for autoriteter og naboer (keeping up with the Joneses) at vi ikke torde å si i fra (bortsett fra barn og fylliker), men i dag derimot sier vi fra, via nettet og gjennom kjøpsvalg.

Deltakersamfunnet som Helge Tennø så treffende liker å kalle det, eller folkemedia som jeg ofte benytter som term (akademisk vs populistisk, ditt valg) tvinger merkevarer og bedrifter til å bli litt menneskelige.

Å lyve har sjelden vært gunstig, hverken for Gynt eller andre, og vi tør å si våre meninger. Internett og dets sosiale dialog gjør at vi kler bedrifter nakne (og sier det til de og andre), avslører løgnere gjennom likesinnede meningsutvekslinger hvor felleskapet skaper en kraft det er vanskelig for et stakkars AS eller TM å stå i mot.

Derfor. Prøv å være like menneskelig som selskap som de menneskene du ønsker å omgåes. Passe overforenklet sagt, men regner med at du tar tegninga.