Vi er ikke til å stole på

Nokia sliter litt. Svaret på hvorfor får du ikke her. Men etter et besøk på deres meget gode initiativ Nokia Conversations så jeg denne spørreundersøkelsen som kanskje er en indikator.

Hva er viktigst på en kameratelefon? Et betimelig spørsmål, javel. Er det virkelig noe å forholde seg til når de fleste svarer at det viktigste ved en kameratelefon er optisk kvalitet? Det er som å si at jeg ville brukt mer tid på YouTube hvis alle filmene var i HD og kunne sees fra 2 forskjellige kameravinkler med oversetting. (Det hørtes nesten ut som pornobransjens argumentasjon for BlueRay. Nuvel.)
Vi forbrukere er ikke til å stole på. Ønsker du sakte evolusjon er vi greie nok, men ikke for innovasjon eller grensesprengende nytenking.
iPhone klarte å bli en suksess over natten uten MMS, og med et elendig kamera.
Hos Apple holder de ponni møter. Referansen peker mot det faktum at "alle" tror de ønsker seg en ponni fordi "alle" vet hva en ponni er, men det betyr ikke at du bør gi de en ponni. Litt mer epletanker. De gjør (nesten) ikke markedsundersøkelser eller fokusgrupper. De har ikke engang tradisjonelle målgrupper!
Et annet eksempel er Flip.
Grunnen til at det er blitt solgt noen millioner videokameraer av typen Flip er ikke på grunn av optisk kvalitet, det er fordi de gjorde det enkelt å ta opp/ laste opp og dele filmene. Enklere enn noen før de hadde gjort. Med syvmilsteg. Hadde Flip spurt oss om vi kunne tenke oss et helt greit kamera med innebygd USB port og med minimmalt med funksjoner hadde vi sagt nei. YouTube sitt innhold derimot tyder på noe helt annet. (Flip er dessverre foreløpig ikke tilgjengelig i Norge)
I en perfekt verden vil alt vi omgir oss med være perfekt. Bygd for oss av sånne som oss. Verden er ikke perfekt og vi vet heller ikke hva en perfekt verden egentlig er. Vi er rett og slett ikke til å stole på.

Hvis Nokia skulle velge å høre på våre meninger om hva som er viktig i detalj er det ikke rart de sliter. Heldigvis har Nokia en rekke kloke hoder, noen av de reiser verden rundt for å kartlegge teknologisk innovasjon og menneskelig adferd. Fortsett med det og del det på Nokia Conversations. Med litt flaks, bedre design og mye innovasjon kommer Nokia kraftig tilbake.

Mens vi venter kan vi vurdere om vi stiller oss og våre omgivelser de riktige spørsmålene. Eller om vi repliserer ponnier til det kjedsommelige.

Din tid er verdifull

...derfor er dagens post kort og konsis. Også fordi en baby krever mye tid om dagen som fører til irregulær digital aktivitet.

I dag er en av våre viktigste ressurser som individer, tid. Mengden media som konsumeres (5t+ per døgn) krever mer tid, til tross for multitasking en masse. Jobben krever vistnok mer tid (pussig egentlig med tanke på at vi har kortere arbeidsuke enn noensinne, men avisene sier i hvert fall så). Familien har blitt et tidsluk. Våre nye halvguder er barna. Utfordringen er selvsagt stor for markedsførere for å få tillatelse til å snakke til eller, ennå bedre, med oss.
Nylig la jeg merke til en bank som har en kampanje hvor de opplyser om at de nå har satt av tid til meg på bl.a busstopp i Oslo (hvor jeg forøvrig kaster bort tid litt for ofte..).

Jeg gjentar: Banken hadde satt av tid til meg.

I dag skal alle markedsførere vite at det er ikke merkevarer og bedrifter som bestemmer om de har tid til oss. Det er vi forbrukere og vår hektiske hverdag som vurderer hvorvidt vi har tid å sette av til produktet/ tjenesten.
Det finnes ingen måte å unnskylde denne type arroganse.
I dag må reklame og annen kommunikasjon klart antyde en verdiproposisjon hvor du og jeg som forbruker får noe av egenverdi tilbake ved å gi tid til produkt/tjeneste.
Produkt x (Personlig verdi = 0) = 0
Produkt x (Personlig verdi = 1n) = Verdifull forbrukertid


Flickr CC Throwthedamnthing.

Hvis du lurer på hvordan dette med tid og kommunikasjon kan gjøres smart kan du jo ta en titt på en Gulltagg vinner, Sekunder for Leger uten grenser fra Dinamo, omtalt her.

Norvegiasyndromet - en slags definisjon

Advarsel. Dette er en lang post. Brygg kaffe før du leser videre.
Hva er Norvegiasyndromet? Det hele begynte med noen tanker rundt ost og landbrukskollektivene, og ikke minst at folk flest spiser osten Norvegia. Noen ganger kan det virke som vi i Norge kun har en ost. Dette er ikke riktig. Greit nok er vi ikke en nasjon av ostegourmeter, men mange har lært seg å sette pris på oster laget av andre enn kooperativene.
Det er alikevel ikke selve ostespisingen som er Norvegiasyndromet, derimot den norske tilnærmingen til felleskapstanken om at alle gjør det samme. Etter at verden ble knyttet tettere sammen av internett har det blitt tydeligere at vi alle er unike og har individuelle preferanser. Ofte referer jeg til et google søk på red shoe fetish for å vise til hvor mange som har en annerledes interesse. Det er på langt nær alle (400 000+) treffene som dreier seg om seksuelle avvik, men det forteller oss klart og tydelig at vi kan dyrke våre interesser og særheter lettere enn noensinne.
I Norge derimot er det fortsatt det enhetlige felleskapet vi er manisk opptatt av. Er vi virkelig så like? Tidenes mest solgte norske plate i Norge, Sissel, av Sissel Kyrkjebø solgte under en halv million i sitt første salgsår. Det vil si at den fantes på det tidspunktet i mer enn hver fjerde husholdning. Hver tiende nordmann hadde kjøpt platen. Dette er voldsomt, men majoriteten av det norske folk kjøpte ikke platen.
Sissel var på sitt mest populære og mest folkekjære på størrelse med AP i oppslutning. Partiet Venstre trenger for eksempel ikke mer enn 100 000 faktiske stemmer for å få flere mandater på tinget enn hva de har i dag. FrP, partiet for folk flest (et udefinerbart begrep forøvrig) er langt fra å være partiet for alle, men de dukker alltid opp i debattprogrammene på TV2 for “alle” vil høre hva de har å si.
TV2, den kommersielle kanalen alle nordmenn ser på. Med sitt mest populære program rundt millionen (basert på et heller usikkert TV barometer) er det langt fra alle nordmenn som ser på kanalen samtidig. Ikke alle leser VG heller.
Så hvorfor tror vi da at til tross for at overnevnte mastodonter ikke er “alle”, at i Norge er folk så veldig like? Delvis fordi vi liker å snakke om det norske folk som en enhet. Men folk finnes ikke. Når har noensinne folket talt? Muligens var vi nære ved EF avstemmingen i 72, men i et større perspektiv er folket spredt for alle vinder.
Når nesten halvparten av all nettrafikk i Norge (ref. comscore) går til utlandet tyder det på et sterkt behov for å finne informasjon og underholdning forbi hva Tabloid og Rampelys tilbyr. Chris Anderson satte søkelyset på Long Tail og har grundig analysert Pareto prinsippet (80-20 regelen). Dette prinsippet har sin opprinnelse i at 80% av inntektene i den italienske befolkning gikk til 20% av befolkningen. I dag bruker vi gjerne dette begrepet lemfeldig, men det har sin absolutte verdi. 20% av varene i en butikk står for 80% av omsetningen for eksempel viser seg til stadighet å være relativt treffende. Dette er årsaken til hvorfor enkelte varer historisk sett har fått mer hylleplass (i dag kjøper produkteiere seg til hyllesuksess).
La oss derfor leke litt. Gitt at 80% av oss ser litt på TV2 så er det avgjørende for kanalen å lage de 20% programmene som majoriteten ser på. Betyr det i et markedsføringsperspektiv at ved å reklamere på TV2 en gitt uke så når jeg 80% av norske borgere med mitt budskap. Nei. Men noen ganger virker det som vi markedsførere ønsker å stikke hodet i sanden å tro det.
Historisk sett (fram til 90-tallet) var det så begrenset med kommersielle medier (i Norge) at reklame var forenklet til et nivå der det var mulig å treffe hele folket med ett budskap. Nøden lærer oss slikt. Når vi kun et par tiår senere har den motsatte situasjon kan vi da fortsette å tenke like overfladisk?

For å leke litt videre med ost kan vi se det slik. Norvegia har fått konkurranse på to hold. Den ene er fra andre guloster, til og med noen som ikke egentlig er ost en gang (de som bare heter gul...).
Fragmentering. Den andre fra såkalte sære oster som parmesan, manchego, brie og noen hundre andre.
Nisjer. Norvegia blir altså avspist (kunne ikke dy meg) med mindre andel av totalmarkedet takket være en annerledes markedsituasjon.
Dette er nøyaktig den samme utfordringen mange markedsførere står ovenfor. Det finnes strengt tatt ingen Norvegia for hele folket lenger. Er det da riktig å produsere en generisk smak? Altså et budskap for alle. Er egentlig folk flest opptatt av oss (velg selv produktnavn her)? Hvis din merkevare er på størrelse med Venstre i oppslutning skal du da ha en fokelig morsom reklame før Seinkveld på TV2?
Har man like mange kunder som Venstre har velgere står det faktisk uforskammet bra til med nedslagsfeltet ditt. Til tross for at du er langt fra å være et produkt for majoriteten. Det beste du kan gjøre akkurat nå er å innse dette.
Tør nå å bli kjent med kundene dine. I stedet for å snakke til personer som aldri kommer til å like deg vil du nå være tjent med å bli kjent med de som faktisk bryr seg om deg. Mulighetene for dette har aldri vært bedre! En venn av meg sa på et foredrag nylig at noen ganger lurte han på om Discovery Channel hadde plassert en mann inne i TV’en hans da de stadig viste mer reklame som var direkte rettet mot han. En rocka invidualist med god jobb, reiser på lange ferier, glad i gourmetmat, hører på tyngre rock og ser dokumentarprogrammer. For å få en link mellom denne personen og din merkevare kan du ikke regne med at du kan bruke samme språk som til et ektepar på 55+. Du er nødt til å ta personen på alvor. Ikke bare med TV reklame, men også med andre medievalg og ikke minst hvordan dialogen i ikke kjøpte medieflater fortoner seg.
Dette er Norvegiasyndromet. Å unngå å bli så folkelig at du egentlig ikke snakker med noen. Å unngå at reklamen din kunne strengt tatt vært for nesten hva som helst. Tenk på Statkraft og Hafslund sine storslåtte og vakre men identitetsløse reklamer i vinter. Typiske Gullfisker, men kunne vært for hundre andre merkevarer.
Ikke alt her i verden er i Long Tail, men det er adskillig flere muligheter enn forsiden av VG. Bare fordi den blir diskutert i lunsjen er det ikke ensbetydende med at din reklame er oppdaget. Folk flest går ikke i chinos fra Dressmann, majoriteten av oss går med bukser fra titalls forskjellige produsenter. Tiden er forbi for platekjøp i volumer som Sissel og det skyldes ikke piratkopiering.
Gjør deg selv og bunnlinjen din en tjeneste. Forstå hvilke nordmenn du har en plass hos. Snakk mer med de utvalgte få. Det krever mer arbdeid til å begynne med, men er lønnsomt i lengden.

Battle Royale: Get A Mac Vs I'm A PC

I høst har det brutt ut en merkelig markedsføringskrig. Merkelig fordi den er mellom Microsoft og Apple og det er Microsoft som følte seg truet og har gått etter lille prinsen for å si at det er dårlig gjort at du ler av oss.
Egentlig er ikke dette rart hvis Apple hadde vært nummer 2 i kategorien, men de er knepent nummer 3 i USA og 4 eller 5 i Europa. Andeler på under 15% av markedet skulle da ikke være grunn til bekymring? Kan det rett og slett være at MSFT føler seg mobbet, latterliggjort og ikke finner seg i det lenger?
Tidligere i 08 fikk superbyrået Crispin Porter + Bogusky ansvaret med å få slutt på at designtølpene bak de skinnende metallikonene med eplelogo skulle få smake sure frukter. I et intervju med Fast Company sa Alex Bogusky at "Apple's done a really good job of repositioning Microsoft. We're merceneries. You can pay us to go after anybody."
Nå har Bogusky sittet på sin reklamemac lenge nok og laget et ekte leiesoldatprdukt.



Angrep er ikke alltid det beste forsvar. I hvert fall når den lille epleprinsen nærmest blir takknemlig for at reklamen gir ennå flere grunner til å harselere med den store kjempen.



Dette er en merkelig markedsføringskrig. Den lille leker med den store. Spørsmålet er om den lille blir for arrogant? De kan gjøre feil de også. De gjør feil stadig vekk. Ikke like store som Vista, men fortsatt feil. Og kan de bli så store i folks oppfatning at de ikke er stilige nok for innovatører? Foreløpig har ikke Crispin Porter + Bogusky klart å vinne mange supportere for sitt arbeid med I'm A PC. Men hvis det neste mykvaretilbudet fra Microsoft leverer på linje med hva konkurrenten tilbyr er kanskje ikke denne strategien så gal som den kan fremstå i dag.

Som en liten bonus har jeg funnet fram en reklame Apple kjørte i høst på New York Times sin hjemmeside. De gjør en bommert . Hvilken?



Lyd. Denne reklamen blir lite spennende uten lyd. Fortsatt er det slik at på arbeidsplasser er det ikke vanlig å surfe med lyd. Så mye sjarm har ikke reklamen at folk hiver seg over volumkontrollen. Bortsett fra lydtabben er den riktig så bra. Bruken av to mediaflater i interaksjon skaper god oppmerksomhet. Med litt kjappere vei til poeng og en løsning uten lydavhengighet kunne dette blitt et nøkkelplagg i høstkolleksjonen.

Dagens extratrekning: Mer godt Battle Royale stoff fra eplehuene finner du på denne You Tube kanalen med svært god frekvens på oppdateringer.

En uskyldig feil hos 7-11?

Husker du “Send det videre” leken fra når du var barn? Det var altid like morsomt å høre hva setninger som “Petter synes Line er flink i matte” ble til. Denne leken spilles daglig i kommunikasjonen av merkevarer, og ikke alltid med like stort hell.
I sommer brøt smoothie krigen for alvor ut i Norge. Solo Smoothie annonserte sin tilstedeværelse i kampen allerede i April med en viralkampanje. Dette blir ikke et slag om sunnhet, men om distribusjon, sa samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen ved Markedshøyskolen i Oslo til Dagens Næringsliv.
Distribusjon er basert på “send det videre” prinsippet. Hvis du har hatt gleden av å jobbe i handelsnæringen (markedsførere som ikke har det er ikke til å stole på forøvrig...) har du erfart en fasinerende infoflyt. Fra en merkevare blir utviklet i et klokt hode på et kontor til den ankommer hylla du står foran i butikk, har en rekke personer motatt informasjon og hatt meninger om hvor, hvordan og hvorfor nettopp denne varen kan bli en salgsuksess.
En av hovedfiendene til Solo i smoothiekrigen er Innocent. Innocent smoothie ankom Norge i sommer og distribueres av Bama. Du finner de først og fremst på 7-11. Innocent har forlengst blitt en studie i produkutvikling og markedsføring i hjemlandet England. De er blant de ypperste uansett varegruppe hva historiefortelling og autensitet angår. Og Innocent sin suksess er på grensen til et eventyr. Her er et par bilder fra hvordan Innocent blir eksponert i forbindelse med lanseringen på 7-11.


Det er umulig å se hva flaskene inneholder (“jeg tar den ehh mørkerøde takk”), og reklameplakatene bærer knapt preg av stilen til Innocent.


Hvis du titter innom Innocent sin blogg vil du se at det er mange tydelige kjerneverdier og kommunkasjonselementer som har forsvunnet på veien fra Inncoent i England til 7-11 i Norge. Er det importør Bama sin feil? Er det kiosken sin feil? Lørdagshjelpen? Innocent fordi de ikke la klare nok føringer i distribusjonsavtalen? Det endelige svaret finner du ikke her, men hvis du kikker over grensen til Sverige hvor Innocent har satt opp eget kontor og har direkte kontakt med salgsteder ser du en stor forskjell på kommunikasjonen.
Eier du en merkevare er det uvurderlig å ta pulsen på opplevelsen kunden har av varen. Ikke bare gjennom undersøkelser og overfladiske barometere, men gjennom å se hvordan varen blir presentert og ikke minst høre hva folk sier om den. Som stor tilhenger av Innocent og historieforteller på deres vegne lenge før de kom til Norge, håper jeg inderlig at de tar grep på distribusjonen og historiefortellingen. Hvis ikke blir det ikke så givende å være frivillig ambassadør.
“Send det videre” leken er best blant barn. Da er den bare uskyldig moro.

Merknad: Enkelte 7-11 har etter lansering tydeligvis sett at merkingen av Innocent er for dårlig og har hengt opp beskrivelser ved siden av kjøledisken. Ser ikke bra ut, men det hjelper i hvert fall kunden med å i det hele tatt gjøre en vurdering av om produktet ineholder noe av interesse.

Inspirerende IKEA kampanjer fra... jupp, Sverige.

Svenskene lager generelt sett mer spennende nettmarkedsføring enn hva vi ser i Norge. Sånn sett var det flott at Mediafront stakk av med en løve for sine SOL bannere i Cannes i sommer, men den var vel heller unntaket som bekrefter regelen enn en tendensindikator. Pytt sann, det er ikke så farlig at söta bror er så flinke. Så lenge norske byråer ser det som en utfordring til å bli stadig bedre.

I mellomtiden er det bare å følge med på Forsman & Bodenfors og se hva de gjør for IKEA. Tidligere har de laget løsninger hvor du ble tatt med på en 3D reise inn i kjøkkenet. Den nye kampanjen for garderoben bærer likhetstrekk, men her skaper de engasjement gjennom musikk og bevegelse. Det vil si at karakterene på skjermen sine bevegelser blir påvirket av hvilken musikk som spilles. Det ligger en del låter klare på kampanjesiden som er kule nok, men det at du på uhyre enkel måte kan laste opp din egen musikk og se deres bevegelser forandre seg er prikken over I´en. Sømløst integrert tror jeg vi kan si uten å overdrive.


Personlig synes jeg kampanjesiden leverer på å vise garderobeløsningene til IKEA. Så da er det vel bare å bli med inn i garderoben her.
Så til Spania. SCPF har laget en svært sjarmerende TV reklame for IKEA sine kjøkken. Igjen dreier det seg ikke om Løp og kjøp, men om å bli inspirert. At kjøkkenet er et samlingspunkt i hjemmet er en sannhet i de fleste land bortsett fra Frankrike (de spiser ute) og det klarer denne reklamen å utrykke på få sekunder. Godt håndtverk med andre ord.



PS Det vil nok være litt lavere/lettere aktivitet på bloggen i sommer da båtliv, fotografering og annet har presedens. Noen av disse hobbyene blir publisert på min mer private blogg og på min Flickr side hvis det skulle være av interesse.

The Raconteurs goes Old School

Enhver markedsfører gjør fornuftig i å observere underholdningsbransjen. Musikk, film og spill er merkevarer vi har et sterkt engasjement rundt og som i mange år har skapt en dialog mellom avsender og mottaker.
Underholdning forteller oss ofte om tidsånden. Nevermind av Nirvana var for eksempel et album som ga uttrykk for ungdoms frustrasjon på en eksplosiv måte. MySpace har bygd sin suksess på denne dialogen, og er fortsatt verdens soleklart største sosiale nettsamfunn sannsynligvis fordi de har musikken som essens i sine verktøy.
Derfor blir det i et par innlegg fremover søkelys på dette. I dag: The Raconteurs.
I musikkbransjen (og de fleste andre) er det vanlig å forhåndspromovere et produkt. Før lansering brukes det mye tid på å etablere en interesse og etterspørsel slik at det skapes en suksess ved lansering. Med internett ser man tydelige tegn på at dette forandres. Google for eksempel bruker Beta som et verktøy for å få brukere til å bli evangelister for deres nye tjenester. Bandet The Raconteurs, ledet av Jack White fra White Stripes, lanserte nærmest ut av det blå Consolers of the Lonely 25. mars. På sin hjemmeside forklarer bandet at dette ble gjort for at vi lyttere skulle for engangs skyld ha muligheten til å selv gjøre opp en mening om plata, uten å bli påvirket av journalister sine karakterer eller radiospilling. Dessuten oppfordre de til å kjøpe platen digitalt i sin helhet i stedet for enkeltmelodier. Dette er vel en slags protest mot mange sine ytringer om at albumet er dødt, og at vi kunder velger kun det beste. Personlig mener jeg at albumet slett ikke er dødt. Artistene må bare lage gode nok helhetlige plater til at jeg skal gi av tiden min. Kast ikke bort tiden vår med fyllstoff så blir vi alle lykkeligere og artistene rikere.
Det skal bli spennende å se om vi kjøpere av platen er så fornøyd med det vi hører at vi anbefaler den nok til andre og gjør Raconteurs sin strategi til suksess.
Hjemmesiden deres, designet i god gammeldags DOS stil er et morsomt påfunn, dessverre først og fremst påfunn. Brukeropplevelsen blir noe begrenset til tross for at dette kan bli en kortvarig snakkis. De har også laget en musikkvideo i all hast og lanserte den simultant på nett og til TV. På toppen av dette har de også laget en widget for å hjelpe fansen å spre deres budskap.



Det blir spennende å følge utviklingen av Consolers of the Lonely. Platen er forøvrig bra, til tross for tre fire låter jeg kunne klart meg uten. Neste post blir om islandske Sigur Ros sitt samarbeid med YouTube.

Beatboxing doggystyle - Ny svensk seier?

Tidligere i vinter hadde jeg et innlegg på Planningpraxis om hvor flinke svenskene er på digital markedsføring. Nå har et av Sveriges beste byråer slått til igjen. Forsman & Bodenfors levendegjør en kampanje for Tele2 på en svært underholdende måte med en bikkje som utfører beatboxing.
Du har kanskje sett TV reklamen? Den samme hunden er digitalisert på den svenske kampanjesiden og du blir gitt muligheten til å lage dine egne breaks doggystyle. Konseptet er uhyre enkelt og morsomt. Den levendegjør stilen på kampanjen på en måte jeg tror den unge målgruppen vil like.

Dessverre er det et element svenskene feiler fatalt på denne gang og det er viraleffekten. Kampanjesiden er tydelig lagt opp til at du skal kunne sende dine breaks til venner og på denne måten trekke trafikk til siden, noe denne granskende reporteren gjorde. Da kan det ikke stå at avsender er Tele 2 og emnefeltet refererer bare til Beatbox. For mine venner blir skeptiske til slikt og tror de er utsatt for spam siden de ikke noe som helst sted i mailen finner referanse til meg (eller andre bekjente) som avsender. Hvordan har Forsman & Bodenfors klart å glemme noe så elementært som å personligjøre viralelementet?
Dagens lærdom er at det hjelper ikke å lage en morsom nettaktivitet (godt integrert i markedskampanjen) hvis du glemmer Det Etterlatte Inntrykk. Etterlatt inntrykk er alfa & omega i enhver viral aktivitet. Lær av mesteren sin feil så slipper du selv å snuble. Hai.

Holmenkollen er ikke Oslo sin mest populære severdighet

Turistsjef i Oslo Tor Sannerud er skeptisk til å markedsføre Oslo mot unge turister da byen er for dyr for unge utlendinger. Det er derfor gledelig å informere at internett igjen har avslørt at dette ikke er den hele og fulle sannheten.
Som aktiv bruker av reisenettverket Tripadvisor var det en sjokkerende åpenbaring å ta en titt på min egen by Oslo. (Tripadvisor er verdens største uavhengige nettsted for reisende hvor du leser om andre sine reiseopplevelser til steder du selv har ønsker å besøke).
På bildet under ser du listen over de mest populære attraksjonene Oslo har å by på (klippet i Januar 2008).

Personlig fikk jeg nesten sjokk når jeg fant et av mine stamsteder, Cafe Mono, på toppen av listen. Greit nok at stedet ble kåret til årets utested for noen år siden, men at det skulle være så unikt at til og med utlendinger har fått det med seg var noe overraskende.
Så i gravende journalistisk ånd stakk jeg ned på Mono og hørte om de hadde mye besøk av utenlandske turister. Joda, sjukt mye i perioder faktisk. Til og med SüdDeutche Zeitung hadde vært der for å lage en større sak på konsertbaren.
Reiseguru Jens A. Risnæs sa følgende i et intervju i Aftenposten juli 2007.De unge er morgendagens opinionsdannere. For å bedre omdømmet vårt ute, må vi få de unge til å komme hit. Hvorfor ikke la norske myndigheter gi de rette folkene et reisestipend for å oppleve oss?
Risnæs er inne på noe, men svaret er ikke stipend (maks en gratis øl på Mono). Derimot kan Sannerud og hans kollegaer lytte til de eksisterende historiefortellerne. Det er mange som tydelig har gledet seg over de små unike opplevelsene i Oslo. De sees bare ikke når man står utenfor Vikingskipmuseet og spør pensjonerte tyskere om hva som er bra med Oslo.
Så hva kan markedsførere lære av dette? Svarene på hvem dine potensielle kunder er synes ikke nødvendigvis i overfladiske spørreundersøkelser eller nasjonale media. Jobber du i musikkbransjen finner du ikke alle svarene på hva som blir den neste store artisten ved å forholde deg ene og alene til musikkmafiaen i Akersgata. Spør du en gulostspiser om personen har tenkt å forandre ostevaner finner du ikke svaret på Rema. Hadde Steve Jobs forholdt seg til denne taktikken hadde han aldri laget iPhone.
Markedsførere har med internett fått et fantastisk verktøy til å lytt til kundene. Spørsmålet er bare å vite hvor du bør lytte. Kanskje Sannerud ser noen nye potensielle turistmuligheter hvis han avlegger Tripadvisor et besøk? Vet du hvor du skal lytte for din vare?
PS Tripadvisor sin nest største brukergruppe er 55+. Med andre ord det er ikke bare en gjeng ungdommer som skribler på data som har laget innholdet.

Superbowl - Eventreklame verdt penga?

Så er årets Superbowl XLII over. For oss nordmenn er arrangementet oppsummert på 30 sekunder i løpet av sporten på NRK. Men det er ikke de 30 sekundene en markedsfører er opptatt av. Reklamesekundene derimot fasinerer mer.
Det koster i gjennomsnitt 2,7 millioner US Dollar å få vist en 30 sekunder lang reklame under Superbowl. Hvorvidt det er verdt det for å eksponere budskapet mot drøyt 90 millioner mennesker er ikke jeg mann nok til å vite. Andre derimot har analysert reklame og Superbowl ned til minste detalj. Årets reklamevinnere har blitt kåret og på tre forskjellige steder har de fått tre forskjellige resultat.
Årsakene til dette skyldes at de baserer kåringene på forskjellige data. Visning (TiVo tall sier at E-trade sin snakkende baby holdt på seerne), liking ( USA Today sier at Budweiser sine dalmantinere vant hjertene) og spredning (Viral Video Chart har Pepsi på foreløpig førsteplass). Personlig mener jeg at spredning er kanskje den viktigste med eventbasert reklame, da selve visningen under eventet ikke er nok til å forsvare investeringen. På disse premissene er årets foreløpige vinner Pepsi med deres nye Justin Timberlake reklame. Pepsi valgte å eksponere reklamen godt i forkant og har fått en PR effekt de andre ikke kan måle seg med. Visninger på nettet og presseoppslag antyder at de kan måle verdier for TV reklamen langt utover selve Superbowl.

I forbindelse med dette stilte jeg meg spørsmålet hvorfor gjør vi ikke dette i Norge? Bortsett fra det opplagte faktum at NRK har rettighetene på mange av de mest interessante eventene så må det jo være noen show de kommersielle kanalene har tilgang til. Kanskje er ikke vi nordmenn flinke nok til å dyrke begivenheter? Dessuten er det alt for dyrt. Så enkelt er alikevel ikke svaret. På Island har de gjort nyttårsaften til en begivenhet for premiere av TV reklame. Banken Kaupþing har de siste to årene klart å gjøre visningen av sin nyttårsreklame til en begivenhet på linje med å se Hovmesteren tryne på NRK i jula. Med tanke på befolkningsmengde sier det seg selv at å lage en dyr reklame på island ikke lønner seg uten videre. Kaupþing var dristige nok til nettopp å la det være budskapet i nyttårsreklamen i 2006. John Cleese sier det bedre enn meg så snurr film.

Når får vi se de første eventreklamene i Norge? Kanskje aldri, men når Island kan, fins det få gode nok unnskyldninger å skjule seg bak i fjellheimen.

Bør reklamen være viral?

Norvegiasyndromet syndikeres! Eller mer korrekt er nå mine kommentarer å lese andre steder enn på min egen blogg. Stikk over til Henrik Jørgensen sin PlanningPraxis for å lese om min beundring av kreative svensker. Dessuten finner du min artikkel i Mediacom: Press gjenpublisert under.
YouTube.com har offentliggjort tall over fjorårets mest populære snutter. Litt uventet for mange (i hvert fall meg) er hvor få amatøropptak som er på topplisten. På kanskje verdens største TV kanal, er det ikke alltid topplisten avslører hele sannheten. Her er noen fenomener du som markedsfører kan ha glede av å merke deg.
Barack Obama. Sjarmøren blir flittig lastet opp og sett på YouTube. Interessant nok påstår hans organisasjon at de ikke har laget det aller mest populære opptaket (I Got A Crush......On Obama)? En 32 år gammel reklameprodusent har tatt æren og sier at filmen som har hatt 4 millioner visninger, var ment som politisk satire.
Samsung mobil hadde en av de mest populære kommersielle filmene (såkalte sponsored movies). Verdt å merke seg er at filmen ikke inneholder reklame for deres mobiler, kun en lang rekke nyttårshilsener fra brukere av YouTube.
Cadbury derimot klarte å oppnå suksess i millionvisningklassen, med en ekte reklamefilm hvor en gorilla har hovedrollen som trommeslager. Han spiller Phil Collins "In The Air Tonight". Hva den har med sjokolade å gjøre, er noe uklart. Likevel er det fasinerende å registrere hvor mange mash-ups og remixer brukere av YouTube har laget av den. Cadbury Gorilla vs Eastenders og Cadbury vs Deep Purple eller denne sjarmøren med bamse, mor og sønn.

Og da har vi kommet til kjernen i virale filmer.
Det er ikke hva du har lyst at brukerne skal se som kanskje gjør filmer til viralsuksess, men hva de selv gjør med din merkevare. Det store spørsmålet du som markedsfører av en merkevare må stille deg, er om du tør?
I 2008 har definitivt brukeren av merkevarer mer makt enn noensinne til å uttrykke sine meninger, på godt og vondt. Hvis det finnes fnugg av tvil om ditt merkevare sin positivitet hos forbukeren, er det beste du kan gjøre å starte med å bygge positive holdninger. Før det er for seint.
Det kan da være godt å vite at viralitet ikke er alt når det kommer til levende bilder. I følge analyser fra eMarketer vil Video Advertising vokse hele 89% i USA i inneværende år sammenlignet med 2007. Gå derfor på nett med levende bilder, bare gjør det i en riktig kontekst med riktig budskap. Reklamen din behøver ikke være filmen en YouTube bruker har søkt etter, men kanskje heller det reklameinnslaget han får med seg i forkant av en snutt på eksempelvis VG Web TV, eller for den saks skyld, gjerne i forkant av en deilig soulsang om Barack på YouTube.

Opprinnelig publisert i MediaCom: Press (Januar 08)

Orange - A never ending story

Er Limahl og nynner i hodet ditt? Det engelske mobiloperatørselskapet Orange har satt en ny standard for lange websider. I forbindelse med deres Unlimited abbonement har de laget en kampanjeside som rett og slett aldri tar slutt.
I hvert fall har ikke jeg klart å komme til slutten for det om jeg i godt over minuttet lot musepekeren rulle seg nedover flashsiden.
Innholdsmessig er siden fylt med referanser til kampanjen; minispill, fakta, TV-reklamen og en god del absurditeter. Sistnevnte oppleves som helt nødvending for å understreke det meningsløse i å rulle nedover siden. Det er vanskelig å ikke se på dette som en gimmick for oppmerksomhet (ikke bare fra kunder, men media, forum og blogger). Kanskje er det greit, for det er ingen tvil om vanskelighetene rundt det å skille seg ut i mobilmarkedet. Siden har fått oppmerksomhet, de får fram poenget med abbonementet på en nyskapende måte uten at teknologien blir en hemsko.

Alikevel er denne uendelige siden ikke perfekt. Ingen liker å gå glipp av de siste 10 minuttene av en film, og det er nettopp det inntrykket enkelte vil sitte igjen med. Før eller siden gidder du bare ikke å rulle videre ned. Kanskje er det ikke så farlig, for Orange har for lengst fått fram sitt hovedpoeng.
Fra et teknologiperspektiv er siden innovativ og har du litt fasinasjon for flash og nyskaping, er et besøk obligatorisk. Never ending story - aaa-aaa-aaa.

Godt Brød med kundeservice som markedsføring

Godt brød har i flere år bygd sin profil på å lage økologiske bakevarer. Nesten alt er laget i butikk og de lager bakverk med skikkelig god smak. En ting Godt brød sjelden bedriver er markedsføring, noe jeg tror skyldes det enkle faktum at de får kunder via ryktebørsen.

Forleden var jeg i deres filial i Nydalen og så et eksempel på latterlig enkel markedsøring, og jeg mistenker at bakeren ikke så markedsføringsverdien i sin lille plakat.Så hvordan kan en simpel plakat om at mangelen på et essensielt produkt for å levere en forventet vare bli til god markedsføring? Fordi de fleste andre forretninger velger å holde eventuelle produktfeil for seg selv. Vi forbrukere er så vant til å bli forledet og har dermed en lav terskel for å oppleve en positiv selger kunde relasjon. I en verden hvor forventningen om å bli ført bak lyset er normen blir de enkleste ærligheter til et stykke markedsføring av ypperste kvalitet. Sjelden har jeg vært så fornøyd etter å ha kjøpt et brød. og det til tross for at jeg ikke fikk den varen jeg går litt ekstra for å få tak i.

Det store spørsmålet blir om denne plakaten hadde blitt satt opp hvis bakeren hadde vært utdannet på skolen tvers over gaten, BI... Lærer de viktigheten av å alltid fortelle sannheten til kunden? De har helt sikkert lært en matematisk formel for effekten av Word Of Mouth. De kunne gått ned til Godt Brød for å sett om teoriene holder vann i praksis.

Markedsførere og saumentalitet

Inspirert av de mange oppsummeringene for 2007 tok jeg en liten tur på nett og der fant jeg en spennende rapport om hva markedsførere mente ville være avgjørende i 2008. Rapporten ble laget av Anderson Analytics og de utførte undersøkelsen blant 600 medlemmer av Marketing Executives Networking Group. Med andre ord skulle dette være kloke hoder vi burde lytte til.
Så uten videre avsporinger her er noen av de fremste markedsførerne i verden sitt syn på hva som er de viktigste Marketing Trends i 2008.
Den soleklare førsteplassen går til (trommevirvel): Marketing Basics.
Med 20% mindre oppslutning, men allikevel på soleklar andreplass finner vi søkemotor optimalisering.
På tredje ligger: Personifisering
Rett foran multikulturell markedsføring finner vi grønn markedsføring på henholdsvis fjerde og femteplass.
Deretter følger kollapsen i gamle media, viral, innovativ merkevarebygging, tidsmangel og nye media (les web 2.0 og nettsamfunn).

De samme personene ble også spurt om viktige demografiske trender (fullstendig uenighet om hva trenden var), om hva de leste (på topp fant jeg bare ledelsesbøker ingen om selve faget) og hvem de så på som marketingguruer. Gurulisten var ganske pussig for på topp lå selveste Seth Godin. Som fast leser av Godin (du finner lenke til bloggen hans på min favorittliste) er det ganske interessant å se hvor langt mange av oss markedsførere står fra våre guruer. Godin selv tror jeg ville bli ganske skuffet over å lese denne trendlisten da han har for lengst uttalt at demografi er tull og at markedsførere vil bli jobbløse om de ikke forandrer sine taktikker dramatisk. Kanskje denne trendlisten sier noe om hvor vanskelig det er å gjøre ord til handling?
Er det slik at vår risikovilje ovenfor egen arbeidsplass er så lav at vi faktisk er mer villig til sakte å bli utkonkurrert enn å risikere og gjøre dristige men feilaktige grep fra tid til annen? I så tilfelle kan jeg bare anbefale alle med en liten fanden i magen å hive seg over muligheten til å legge mer penger i gamblingpotten i digitale media, og nei det er ikke toppbanner på VG det siktes til. Lær så mye du makter av suksesser og tabber så fort som mulig, og vær klar til å kjøre dampveivals over konkurrentene. Kunnskap er makt, også innen markedsføring og de som er først ute får verdifullt forsprang på alle de som bare preiker, men vil helst vente litt med å gjøre store forandringer.

Hvis du var meg ville du satt fokus på følgende i 2008:
Behaviour Targeting er ikke nok, men sett dette i kontekst med andre måleverdier så kan du få en pakke av målgrupperedskap som gjør deg i stand til å treffe forbruker mer spisset. (Jeg lover å komme tilbake mer presist på dette temaet utover i året.)
Gå til handling. Hvis forbrukeren er aktive på nettsamfunn bør du også være det. Ikke med en firmaside men som forbruker selv. La kanskje Facebook være i fred, prøv ut flicker, tripadvisor og andre nettsamfunn med faktisk innhold. Hørt om podcasting? Last ned da vel. Vet du ikke hva Feeds er for noe? Skriv RSS i Google feltet og kom i gang.
Ærlighet og relevans. Den kanskje viktigste forandringen hva media angår er hvordan samfunnet vårt er blitt mer transparent. Det betyr at merkevarer blir straffet for å være påtrengende (tenk Jamba) og ikke minst fare med løgn eller holde tilbake informasjon (tenk Hydro). Den enkleste tilnærmingen er å være aktivt deltakende. Er det elementer ved ditt foretak som ikke kan publiseres gjennom tradisjonelle kanaler så er det kanskje på tide å opprette en blogg? Eller gjør som mange web 2.0 og spillbedrifter gjør, inviter potensielle brukere til å teste ut varen før den kommer i handel og lytt til tilbakemeldinger.

Er markedsførere dumme sauer? Kanskje ikke, men de er nødt til å virkelig ta seg sammen. Det er slutt på tiden for enkle trygge løsninger. Om du ikke har tenkt å være gjeterhunden eller hyrden må du i det minste være en bjellesau.
Hva tror du vil være viktig i et markedsføringsperspektiv i 2008? Kommenter gjerne, dette er et emne som blir til gjennom dialog.

Annerledes og bra filmreklame

Det er liten tvil om at mitt innlegg om musikkåret 2007 har vært populært, og jeg er takknemlig for at mange av mine venner i musikkbransjen valgte å se på min utradisjonelle oppsummering med et smil.
Og som en liten inspirasjon til hvordan man kan tenke nytt anbefaler jeg at man tar en titt på den spanske reklamen for skrekkfilmen REC. I stedet for klisjeen av en dyp stemme som snakker om frykten og djevelskapen, har de i stedet valgt å sette kameraet på publikum under en festivalvisning. Personlig tror jeg dette er den filmreklamen jeg har skvettet mest av, og det uten å se ett eneste klipp av filmen!


Rett og slett et strålende eksempel på nytenking i en underholdningsektor som sliter med å komme seg ut av gamle spor.
Takk til tidligere kollegaer på EA for tipset om denne reklamen.

Musikkåret 2007 oppsummert

Det er ikke snilt å henge ut enkeltpersoner. Derfor har jeg nisett på TV i høst for å se alle reklamene til musikkbransjen (jo da, det er litt sært). Her er et utdrag av årets største utgivelser. I følge deres egne reklamer.

Du har minnene. Vi har musikken. (en eller annen Absolute)
Stemmen som har berørt hele verden. En musikalsk gavepakke til deg. (Celine Dion. Med bytterett takk.)
Amerikas aller største band leverer 20 tidløse låter. Høstens største nyhet har kommet. (Eagles. Størrelse betyr ikke alt. Det hadde holdt med 10 låter.)
Endelig er den her. Her får du 11 knallsterke låter. Ny musikk i salg nå. (Idol. Gammel musikk sunget av uferdige talenter.)
Årets vakreste album fra Vidar Johnsen & Peter Nordberg (ikke så rart siden det er det eneste de har gitt ut.)
Her er årets vakreste juleplate. (Josh Groban. Nuff said)
Klina du på 80-tallet? Da husker du denne…og denne…denne?...Ooog dette. Dobbel CD, så får du klina litt lenger (klinelåter. Skeptisk..og flau…og holder meg langt unna)
Kurt Nilsen er tilbake i musikalsk toppform. 10 fantastiske låter fra norges største popartist. Ny musikk i salg nå. (Kurt. Var litt sliten og manglet pust på forrige plate.)
Årets julegave... Med monsterhiten Brief & beautiful. I salg nå. (Maria Arredondo. Årets vakreste monster.)
Her er sanger du kan synge med på. Norske allsangfavoritt, nå er den ute i butikken gitt. (teksten var fremført syngende til en Ole Ivars låt gitt…)
Norske og internasjonale artister gir deg en dobbel CD med stemningsfulle julesanger (P4 juleminner. Jeg lurer på hvem av de som kommer på døren min?)
Hele norges Rein Alexander. 10 fantastiske låter og 2 vakre duetter. I salg nå (Rein. Kan vi sende han til Sverige?)
Har du fått med deg Shock Value? Timbaland leverer rett og slett alle de beste poplåtene. Skaff deg Shock Value. En genistrek fra Timbaland. Kongen av hitlistene. (Snittscore 54 av 100 hos Metacritic. En heller dårlig dårlig genistrek med andre ord.)
Gjør deg klar for Tokio Hotel. Nytt suksessband som erobrer hele Europa. Tøff rock du må høre. (Tokio Hotel. Nei, jeg må ikke høre dette sølet.)
Venke Knutson overbeviser stort på sitt nye album. Crush inneholder 10 nye superfengende låter. Overalt hvor musikk selges. (Venke overbeviste såå mye at plata ble utsatt)
Nå er den her. Årets rocksamling. (Led Zeppelin. Jada, bare fjern magien fra et kjært minne)
Magic er Springsteen på sitt aller beste. (The Boss. Tilbake etter noen smådårlige plater?)
Et av årets beste norske album. Endelig skal vi danse…Til Madcon. (Noen billigere?)

Her er brevteksten musikkbransjen bør sende til julenissen: Kjære nissen. Kan du være så snill å sende oss en tekstforfatter? Vi har fått beskjed om at hele Norge har blitt litt lei klisjeene våre. Noen har til og med sagt at dette kan være en av mange grunner til at vi sliter med dalende salgskurver.

Årets mest overbevisende nissebrev. God jul.

P.S Det er lov å tenke nytt også. Kanskje være litt på nett. Der er jo allerede kunden og musikken.

Grunnleggende feil i markedsføring.

Denne bloggsiden har fokus på digital markedsføring, men noen ganger er det lov å ta seg noen friheter, spesielt når temaet er alment viktig innen markedsføring. En kort spasertur på Carl Berner en lørdag avslørte to eksempler på grunnleggende markedsføringstabber. I hvert fall slik jeg ser det.
Det første er Brun & Blid. Finn en feil på dette bildet.

En gang var nok navnet til solariumkjeden Brun & Blid passende. Det passet med tidsånden. Tidene forandrer seg, men navnet blir du ikke kvitt. Hva skjer da i dette tilfellet når bruning plutselig skal ha likheter med det generelle motebildet og du skal ha moderne motebilder til å markedsføre kjeden? Du får da et reklamebilde som ville passet bedre for et kjedenavn som Brun & Mutt. Bør Brun & Blid rett og slett forandre navn snarest til noe som ikke opptar tidsånd men alikevel uttrykker innholdet eller er simpelthen bare fengende? Zara sier for eksempel ikke mye om innholdet i kjeden. Det er alikevel svært få som ikke vet hva innholdet bak navnet er?

Det er en islandsk lueprodusent som også har gått i humørfella. Hufur sem hleija, eller Luer som ler på godt norsk lager barneluer av den muntre typen. Vanskelig å tro på bildene av barna de bruker i reklamene sine, for de ser ut som bortskjemte sutreunger. "Nei, jeg vil ikke smile til kameraet."

En annen grunnleggende markedsføringsfeil jeg fant på Carl Berner er fra trimsenterbransjen.

I samme gate ligger 2 forskjellige kjeder med relativt likt innhold. Hvis du noensinne har gått forbi et slikt senter har du helt sikkert lagt merke til ballongene de bruker for å signalisere at "her er vi". I utgangspunktet koselig det. Så hva er forskjellen fra foregående bilde til dette?

Daglig leder hos Elixia må ha tenkt at kampen om å vinne kundene i dette tøffe markedet baseres på ballonger. Sats har en ballongsøyle. Noe må gjøres... La oss ha to søyler! Da skal vi nok kapre kunder i et sykt tempo. Det er ikke noe galt i selve ballongene, men som markedsfører stusser jeg over at de ikke fokuserer på innhold. Som kunde ennå mere. Hva med å vinne kampen om kundene med faktisk ha et virkelig unikt innhold. Ikke antall ballonger, skarp bakgrunnsfarge i logo eller vervekampanje, men med faktisk ha noe unikt å tilby kunden. Det kan da ikke være så vanskelig?

Sol tar en Rema

Det er lett å se seg blind på innovasjon og glemme at det viktigste i markedsføring fortsatt er budskapet. I Sol.no sin siste nettkampanje har de valgt noen morsomme løsninger som i hvert fall jeg opplever som både synlige og troverdige.
Sist helg logget jeg meg på nettet på min faste startside Aftenposten (liker å starte med norske oversiktlige nyheter hvis du lurer på hvorfor) og ble nesten slått ut over hvor tydelig en banner snakket til meg. Toppbanneren var hvit med rød kladdete skrift og beskrev at hvis jeg ville vite mer om det spesifikke innholdet i toppsaken til Aftenposten ville jeg finne det på Sol. Etter å ha klikket meg inn på flere andre saker la jeg merke til at Sol hadde flere slike bannere og de fleste var tilpasset det redaksjonelle innholdet, enten det var reise eller global oppvarming. Det første som slo meg var at det måtte da være dyrt å ha tekstforfattere 24/7 til å lage tekster basert på nyheter, men dette så nok mer nyhetspreget ut enn det virkelig var. Dessuten koster Gif produksjon en brøkdel av animerte flashbannere så kanskje det uansett ikke ble så dyrt?
Det er flere elementer ved denne kampanjen som er verdt å merke seg. Det første er utformingen. Ren hvit bakgrunn med rød kladdeskrift. På Aftenposten som har såpass rent oppsett på sine sider trekker dette oppmerksomheten på en effektiv måte mot bannerne. Det andre var innholdet i tekstene. De appellerte direkte til nysgjerrighet ved å påpeke at mer info om innholdet i den redaksjonelle saken du leste var å finne på Sol. Det tredje var at de også delvis nevnte at det var noe nytt på gang hos Sol og vips så var banneren blitt ganske så klikkbar. AIDA anyone?
Litt senere så jeg samme annonseutforming på en av tabloidavisene sine nettsider og da slo det meg hvor viktig utforming kan være i forhold til hvor annonsen plasseres. For mens Aftenposten bruker lite farger så er for eksempel VG nett preget av tabloide virkemidler hvor farge og bevegelse skal ta oppmerksomheten din rundt om i deres nettunivers. Og i et slikt miljø kom ikke kampanjen like godt til sin rett. Det rene statiske utrykket ble nærmest kvalt av aktiviteten rundt på siden og mistet noe av sjokkeffekten. Jeg har ikke statistikken til Sol på kampanjen, men jeg blir forundret hvis deres klikk per visning er den samme på tabloidmarkedsføringen som hos Aftenposten.
Sol viste kreativ bruk av enkle virkemidler med denne kampanjen, og det skal de ha skryt for. For det om jeg ikke blir en fast bruker av deres tjeneste har de i det minste klart å fortelle meg om deres ansiktsløft. Under ser du et eksempel på deres bannere, dessverre et eksempel på en av de få hvor forfatterne var slitne eller gått tom for ideer, men det er ikke vanskelig å se at den er synlig på Aftenposten sine nettsider.

Er ikke Gillette det beste for mannen?

I Norge har vi menn hatt den delte gleden av å bli assosiert med biler styla med grønne neonlys når vi skal bli påvirket til å kjøpe nye barberblad. Ikke at jeg skjønner helt hva dette har med barbering å gjøre men i en nærmest monopolsituasjon kunne vel strengt tatt Gillette sunget julesanger så lenge de slutten avsluttet med å si at det har kommet en ny versjon.
I Frankrike er situasjonen annerledes for der er det konkurranse. Utfordreren heter Wilkinson Sword og i høst lagde de en forfriskende ny kampanje hvor fokus ikke gikk på antall blader men om hvorfor vi menn bør barbere oss.
Fight For Kisses heter kampanjen som noe uventet har innført krig mellom husbonden og den myke deilige babyen. For alle vet at når babyen har kommet til verden har ubarberte far lite å stille opp med. Det første sjokket kampanjen ga meg var at det i reklamefilmen ikke er ett eneste levende bilde, alt er animert. Her er to minutter pur underholdning.

Denne filmen har fått godt over en million visninger på YouTube og er herved vedtatt som en suksess utenom det vanlige, men det stopper ikke med det. For filmen leder deg inn på kampanjesiden Fight For Kisses hvor du (på fransk) blir oppfordret til å spille et Beat’Em Up spill som baby eller pappa. Vinneren av kampene får ganske riktig kyss av mor i huset. En imponerende gjennomført kampanje som tar mannen på alvor på en forfriskende ny måte, og hvor Wilkinson Sword slipper å terpe inn budskap om nye blad i megatitan eller lignende. De bare oppfordrer til å barbere seg oftere for å få mer klinings. En sannhet jeg i hvert fall kan kjenne meg igjen i.
Det er dessverre en detalj ved kampanjen som ikke er helstøpt og det er den tekniske løsningen for spillet. Du må laste det ned til din egen maskin og størrelsen er sjokkerende 100MB. For mange vil dette være en turn off da dette krever en sterk interesse og overbevisning om at noe godt venter i enden av nedlastingen. Spillet er morsomt det, men personlig tror jeg dette kunne vært løst ved hjelp av enten en java applikasjon eller flashbasert programmering.
Uansett, i dag skal jeg barbere meg inspirert av kampen for mer kyss på hjemmebane.

Firebrand - en reklamekanal

Et nytt spennende og merkelig konsept er i ferd med å etableres. Firebrand, en ny nettjeneste hvor eneste innhold er TV reklame. Et slags nettets svar på MTV men i stedet for musikkvideoer er det kun reklamefilmer.
Firebrand er bygd opp med flere elementer man kjenner fra andre nettsamfunn som deling og kommentering. Filmene kan spilles av både via web og mobil og skal inneholde de varemerker med det lille ekstra i reklamene sine.
Det er hevet over enhver tvil at reklame er populært på YouTube, men å lage et kommersielt samfunn rundt reklame høres dristig ut. Spørsmålet blir derfor om reklame er vår tids musikkvideoer og at Firebrand er den nye MTV?
For å holde deg oppdatert på hva Firebrand er i ferd med å skape klikker du her.
Jeg må personlig innrømme at jeg er veldig nysgjerrig.